Støy er ikke bare et irritasjonsmoment for mange – det er etstrukturelt problem for mange arbeidsplasser. Selv om vi reagerer forskjelligpå lyd, og noe oppfatter at yngre arbeidere elsker å jobbe i støy, erinnspillene fra brukerprosessene våre tydelige; vi må ha mulighet å jobbekonsentrert og mulighet å være privat, uansett alder.
Artikkelen jeg deler her treffer godt: selv små lydforstyrrelser påvirkerkonsentrasjonen mer enn vi liker å tro. Hjernen vår er skrudd sammen slik atden fanger opp samtaler rundt oss – enten vi vil eller ikke. I enarbeidshverdag etter pandemien, der mange hadde vendt seg til ro hjemme, blirdette enda tydeligere.
Samtidig ser jeg et tydelig paradoks i mange virksomheter:ansatte opplever mer støy og mindre konsentrasjon, mens store deler avarbeidsplassene står tomme store deler av dagen. Målinger viser ofte 30–40 %faktisk bruk av faste plasser. Vi har med andre ord mer areal enn vi trenger,men mindre funksjonalitet enn vi ønsker.
Hva om vi snur på det? Ved å gå bort fra faste plasser som“eies”, og heller dele på dem, kan vi frigjøre areal til det mange faktiskmangler: små kontorer og stillerom. (du får bare ikke eie dem) Det gir bedrebalanse mellom konsentrasjon og samspill, mer reell valgfrihet iarbeidshverdagen og ofte både høyere produktivitet og lavere kostnader.
Min erfaring er at de beste løsningene tar utgangspunkt ihvordan folk faktisk jobber – ikke hvordan vi tror de jobber. Da blir ogsåarbeidsplassen mer attraktiv og bærekraftig over tid.
Kanskje er ikke problemet at kontoret er for lite – men atdet utformes eller brukes feil?
Vi hjelper virksomheter med strategisk løsning av arbeidsplass tilpasset organisasjonen.
Noisy spaces, quiet consequences - Leesman
